| 
 Europa har gjort menneskerettigheter til et evangelium, og det i en slik
 grad at det utraderer europeisk kultur og historie. Det dannes et Europa
 uten substans, sier den franske filosofen Alain Finkielkraut i et
 intervju med Dagbladets Vibeke Knoop Rachlin.
 
 Finkielkraut holder foredrag i Røde Kors-lokaler i Oslo torsdag, i et
 samarbeid mellom PRIO og Det franske kultursenteret. Finkielkraut rekker
 å si mer på noen linjer enn timer med norske eksperter. Hvorfor er det
 slik? Kanskje fordi Finkielkraut ser hvor stor betydning Auschwitz har
 for EUs identitetslinje. Det er ikke et tema i Norge.
 
 - Det som karakteriserer Europa i dag er viljen til å definere seg, ikke
 ut fra en ideologi, men stikk motsatt og paradoksalt nok ved å avskjedige
 all identitetsbesluttsomhet. Europa har bygd seg opp på en ed: Aldri mer.
 Aldri mer utryddelse, aldri mer krig, men også, nær opptil, aldri mer
 nasjonalisme. Europa i dag skryter av ikke å være noe. Det er
 menneskerettighetene som utgjør Europa, sier Finkielkraut, og stiller
 samme spørsmål som vi har balet med på denne siden: -Hvor langt kan man
 late som man definerer universelle verdier uten å inkarnere dem i en
 spesiell virkelighet?
 
 Finkielkraut sier det er det store spørsmålet som stilles i Europa, og
 det finnes helt klart berøringspunkter til Oriana Fallacis siste bok:
 "Fornuftens styrke", for den som kan lese.
 
 Det er ikke krefter utenfra som i første rekke truer Europa, trusselen
 kommer innenfra, fra den frivillige oppgivelsen av europeisk identitet.
 
 - Jeg tror det som truer Europa idag, kanskje mer enn verden utenfor, er
 Europas eget ønske om å rive seg løs fra seg selv, og fra sin historie og
 sine tradisjoner, bare til fordel for menneskerettighetene.
 
 EU er ikke bare postnasjonalt, det er posteuropeisk, sier AF. Det blir et
 EU uten grenser. Derfor kan ideen om å innlemme Tyrkia dukke opp, selv om
 Tyrkia aldri har vært del av Europa, sier AF. Igjen er det Auschwitz og
 aldri mer som ligger under.
 
 - Jeg forstår den angrende bevegelsen som leder Europa til denne
 definisjonen, men denne angeren går for langt. Det er en for stor gave å
 forære Hitler å forkaste alt som har ført til ham.
 
 Den siste setningen er uttalt av sønnen til en Auschwitz-fange. Les den
 en gang til. Rug på den. Det er mange som tenker denne tanken, men ikke
 våger si den. Er det virkelig slik at vi skal skamme oss over å være
 europeere, av vår kaukasiske rase, av vår blodige historie, hjemme og
 ute? Vi skal ikke glemme en tøddel, hvordan kan vi glemme Auschwitz? Men
 bare å skamme seg er lite produktivt. Unni Wikan har sitert Finkielkraut
 om samme tema i en av sine bøker:
 
 «Det er på bekostning av sin kultur at de europeiske individene vant sine
 rettigheter, en etter en. Det er kritikken av tradisjonen som utgjør
 Europas oppbyggelige fundament.»
 
 Dette er lysende tanker.
 
 Under en familiesammenkomst ble det sunget nasjonale sanger, Millom
 bakkar og berg, Fagert er landet osv. Da lød det fra en av de unge: -Man
 skulle tro det var et NS-møte.
 
 Det er ikke bare velstanden som gjort oss slik. Det er også en bevisst
 dreining mot den universelle menneskerettstanken som et felles fundament.
 Og en dreining i kulturen vekk fra følelser, og over mot "cool", mot det
 ironiske, distanserte. Samtidig skal vi dele med mennesker fra en "varm"
 kultur, som slett ikke er innstilt på å være "cool". Da inntar vi
 plutselig den forstående posisjonen.
 
 
 --
 "We all have private ails. The troublemakers are they
 who need public cures for their private ails." Eric Hoffer
 Med venlig hilsen
 Georg
 
 
 |